Liten og utrygg

Hei alle sammen!♡

I mitt første innlegg «Hjerte som blør» fikk dere en liten smakbit av min barndom. Dette innlegget her, vil handle om mine første leve år hos mine biologiske foreldre.

Jeg ble født på Kongsvinger Sykehus til en utrygg verden. Jeg som et lite uskyldig barn fikk oppleve en far som var glad i alkohol og som var lei mot mamma. Evnesvake foreldre som lagde meg og fødte meg til en verden jeg helst ville ha vært foruten. Jeg fikk ikke oppleve trygge og omsorgsfulle foreldre. Jeg husker en episode, som har brent seg fast på minne fra når jeg bodde der. Jeg våknet av høye stemmer i stua og ble redd. Lukta av røyk og alkohol møter meg når jeg går ut av rommet. Lille meg på 2-3 år står redd og trøtt å ser på gjengen som sitter der i stua. De spiller kort, røyker og tar noen slurker fra ølflaska. Mamma ser meg ikke med engang. Husker jeg begynte og gråte, hun ser meg til slutt. Jeg går med mine små ben bort til henne og kryper under bena hennes inntil sofan. Det føltes trygt der. Jeg husker ikke noe mer etter det. Jeg erfarte tidlig og føle på frykt. Med foreldre som kranglet og en far som ikke viste noen interesse for meg. Jeg husker ikke så mye fra min barndom når jeg bodde der. Akkurat som om det har blitt visket bort, men føler redsel og mangel på trygghet alikevel i mitt voksne liv. I dokumentene fra barnevernet står det mange sider om hvordan jeg hadde det hos mine biologiske foreldre. Min egen mor måtte ha en tilsynsfører som så til at hun sto opp med meg å leverte meg i barnehagen. Jeg lærte ikke gode spisevaner. Jeg satt på gulvet og spiste brødbiter som lå på gulvet, og koppen med melk var sølt utover. Dette var noe som tilsynsføreren måtte fortelle mamma, at hun måtte ta mer ansvar for meg og lære meg og spise riktig. Det er ganske så uvirkelig og lese dokumenter som beskriver min mor og far som vannskjøter meg. I disse dokumentene står det at jeg har vært med mamma på krisesenter et par ganger. Hun søkte seg dit når ting var som værst og når mamma var livredd pappa. Men alikevel valgte hun og være sammen med han. Etterhvert som årene gikk og ting ble værre med omsorgsvikten, ble jeg flyttet til beredskapshjem i en alder av 3,5 år gammel. I beredskapshjemmet bodde jeg i ca et halvt år før jeg ble flyttet til et fosterhjem. I mitt voksne liv har jeg alltid savnet og ha en normal fungerende familie. En mamma og pappa som man kan se opp til og føle seg elsket av. En som man kan føle seg trygg på og søke til når ting er vanskelig. En som man kan få en varm og trygg klem av når man møtes. En mamma og pappa som sier «glad i deg». Ingen av disse grunnleggende tingene har jeg vokst opp med. Min mor og far lever en dag i dag. Kontakten har vært veldig av og på. Jeg blir mest såret av pappa som ikke viser noen form av at jeg er dattera hans. For han så er det ikke normalt og si » glad i deg». Jeg har forsøkt flere ganger og si » glad i deg» til han uten respons. Har flere ganger måtte si» hva sier du tilbake når noen sier glad i deg». Jeg har brutt kontakten med pappa flere ganger fordi jeg har blitt såret når jeg gir mye av meg selv og ikke får noe tilbake. På bursdagene hans har jeg alltid kjøpt en gave til han. Jeg brukte ofte mine siste kroner og ofret dem sånn at jeg ikke kom i bursdagen hans uten gave. Men når min bursdag kom, var det sjelden noen gave og få. På min 30 års dag ba jeg han på bursdagen min. Jeg bakte kake og ventet på dem hele dagen. Ikke ringte han meg og gratulerte meg og ikke kom han til meg. Min egen pappa hadde glemt bursdagen min. På min 30 års dag følte jeg atter en gang på skuffelsen av og bli glemt. Tårene rant i fortvilelse av at det aldri tar slutt. Igjen fikk jeg bekreftet at jeg ikke betydde så mye for han. Mamma har jeg mer kontakt med, men desverre er hun selv traumasert av en vansklig oppvekst i barndommen. Hun er veldig sårbar og utrygg. Til tider føler jeg meg så mye mer velfungerende enn min egen mor. Og føle meg ensom er noe som har blitt vanlig i mitt liv på grunn av manglende  familiebånd. Det er vanskelig og akseptere dette når savnet er stort. I ettertid har jeg blitt mer bevisst på hvorfor dem har vært så evnesvake, og ikke har forstått oppgaven med og være en god foreldre. Det er i grunn ganske logisk. Dem har selv har hatt en vansklig barndom og har gått i samme fotspor som sine egne foreldre. Mamma var allerde traumasert når hun traff pappa. Og hun fikk det ikke noe bedre når dem ble sammen. Jeg har en bedre forståelse av dems handlinger nå. Når jeg selv ble bevisst på dette og hørte om hennes barndom, så valgte jeg og tilgi mamma. Jeg sa til henne » mamma jeg tilgir deg og jeg vet at du selv hadde en vond barndom». Jeg har aldri sett en mer lettet og glad mamma som gir meg en god klem og sier «takk». Så til dere der ute, noen ganger finnes det en forklaring på hvorfor ting blir som det blir. Ta vare på dere selv og deres familie. Ha en fin dag♡